lørdag 8. desember 2012

Run run a way Julebord




Da var det på tide med det som skulle bli årets høydepunkt Bislett 24 indoor challenge.
Hadde vel sovet litt urolig natta før, våkna til og med før klokka skulle ringe. Ble litt traving frem og tilbake mellom kjøkkenet og stua mens havregrøten kokte ( må ha det, selv om jeg ikke har tro på det etter halvmaraton i Oslo). Fikk på meg løpetøy, ble shorts og "TC-bunad". På grunn av kulden valgte jeg ta på godt med klær selv om det bare er 5 minutter og gå.
Var meldt pent vær for de som skulle være ute, men jeg og 118 andre hadde retning mot bunkeren på bislett, der vi skulle leke karusell i 24 timer 546 meter skulle gjentas og gjentas. Etter jeg hadde fått startnummer og levert skjema over nærmeste pårørende (hjelpe meg hva skal jeg ut på). ble det gå rundt prate litt med andre som skulle starte, var ikke behov for hverken sjekk av løype eller oppvarming. Satset på og følge Marianne så lenge jeg klarte det. Men det var ikke lenge, missa vel på en pause etter ca 1 time. La deretter opp til en form for intervall rolig jogging 18 min gå 2 min. Dette holdt jeg gående til 6 timer. begynte kjenne det i bena og en skulder som er litt plagsom (hater og være så anspent).Skuldra ble vel vond etterhvert så hver time måtte jeg legge meg ned på og hvile den, heldigvis hadde jeg med en tykk jakke som den kunne hvile mot.
Når vi hadde løpt i 12 timer viste tidtakningen at jeg hadde tilbake lagt 2 maraton. Etter dette ble alt bare verre skuldra ble vondere, beina var som bly etter hver pause. Jeg måtte til slutt innse at dette ikke kunne gå helt inn til klokken 10:00 søndag, så da klokka viste at det var søndag ga jeg opp og lot det bli med 93337 meter.
Jeg ble der ned litt etter på og hørte litt med andre som hadde gitt seg, støtteapparatet til de andre osv. Var spesielt en samtale jeg bet meg merke i der jeg lå og ikke hadde lyst til og løpe ever more. Vi mennesker har heldigvis slike drifter at vi glemmer smerte, phø tenkte jeg for meg selv ALDRI mer lengre enn max maraton. Allerede mandag morgen begynte jeg tenke på neste års 24 timers løp.
Det er ikke bare for den stilige skjorta man fikk når man startet, men det hjelper jo det også.
Til og med blitt noen lette løpeturer denne uka

1 kommentar:

  1. Det er det som er så rart - og fantastisk - at vi glemmer smerten så fort igjen! Jeg også ser fram til neste års 24 timers, synes det er veldig lenge til :) Sterkt jobba, ikke minst med psyken, da det begynte å bli vondt!

    SvarSlett