 |
| nederste del av første bakke |
så da ble det meg og jentene som fikk det synet når vi kom til bunnen av wylerløypa. Jentene ble litt overasket over hvor bratt det var. Men klaget ikke før vi startet.
den miste fikk flere til og trekke på smilebåndet da hun etter 50 meter begynte og si høyt at vi snart var på toppen. De merket for hvor bratt det var, men gikk på med godt mot, selv om de begge gikk av seg skoen en gang hver.
 |
| jentene på tur opp helveteskneika |
Det var ikke fritt for at de etterhvert begynte angre på turen, men var fast bestemt på og komme seg opp til toppen. De følte vi gikk og gikk og pappa snakka hele tiden om at snart kom vi til ei flate. Var kjekt når vi møtte kjente eller ukjente som heiet mens de var på tur ned til starten. Vi tok oss god tid så vi snudde oss og så ned på start området med ujevne mellomrom.
Når vi nådde toppen på wylerløypa sa eldste "du sa neste bakke ikke var så bratt, den er jo bratt" for og si når vi hadde startet " du hadde rett pappa". Når vi fikk se 1000 meterskiltet og så hele tiden at meterne gikk nedover virket det som de fikk energien tilbake og raset oppover bakkene, som om det var flatt hele veien.
 |
| siste meterene tilbakelegges |
Vi nådde målet og minste syntes det var kjekt når speakeren nevnte henne og at hun brukte "kjole".
Når vi hadde kommet oss gjennom målområdet var alt slitet glemt og alle var enige om at det hadde vært gøy. Vi fikk på oss de stilige luene som vi fikk i bagen ved målgang før vi tok fatt på turen ned til t banen.
Vel fornøyd med dagen og var enige om at det eneste som kunne vært bedre var føret, følte at vi hadde "smurt oss bort" klabbet iallfall under skoene.
Disse folka i Slevik il kan dette med og arrangere og at vi alt gleder oss til neste år.
 |
| alle 3 med det synelige tegnet på at vi kom opp |
