Run run a way Julebord

Da var det på tide med det som skulle bli årets høydepunkt Bislett 24 indoor challenge.
Hadde vel sovet litt urolig natta før, våkna til og med før klokka skulle ringe. Ble litt traving frem og tilbake mellom kjøkkenet og stua mens havregrøten kokte ( må ha det, selv om jeg ikke har tro på det etter halvmaraton i Oslo). Fikk på meg løpetøy, ble shorts og "TC-bunad". På grunn av kulden valgte jeg ta på godt med klær selv om det bare er 5 minutter og gå.

Var meldt pent vær for de som skulle være ute, men jeg og 118 andre hadde retning mot bunkeren på bislett, der vi skulle leke karusell i 24 timer 546 meter skulle gjentas og gjentas. Etter jeg hadde fått startnummer og levert skjema over nærmeste pårørende (hjelpe meg hva skal jeg ut på). ble det gå rundt prate litt med andre som skulle starte, var ikke behov for hverken sjekk av løype eller oppvarming. Satset på og følge Marianne så lenge jeg klarte det. Men det var ikke lenge, missa vel på en pause etter ca 1 time. La deretter opp til en form for intervall rolig jogging 18 min gå 2 min. Dette holdt jeg gående til 6 timer. begynte kjenne det i bena og en skulder som er litt plagsom (hater og være så anspent).Skuldra ble vel vond etterhvert så hver time måtte jeg legge meg ned på og hvile den, heldigvis hadde jeg med en tykk jakke som den kunne hvile mot.

Når vi hadde løpt i 12 timer viste tidtakningen at jeg hadde tilbake lagt 2 maraton. Etter dette ble alt bare verre skuldra ble vondere, beina var som bly etter hver pause. Jeg måtte til slutt innse at dette ikke kunne gå helt inn til klokken 10:00 søndag, så da klokka viste at det var søndag ga jeg opp og lot det bli med 93337 meter.
Jeg ble der ned litt etter på og hørte litt med andre som hadde gitt seg, støtteapparatet til de andre osv. Var spesielt en samtale jeg bet meg merke i der jeg lå og ikke hadde lyst til og løpe ever more. Vi mennesker har heldigvis slike drifter at vi glemmer smerte, phø tenkte jeg for meg selv ALDRI mer lengre enn max maraton. Allerede mandag morgen begynte jeg tenke på neste års 24 timers løp.

Det er ikke bare for den stilige skjorta man fikk når man startet, men det hjelper jo det også.
Til og med blitt noen lette løpeturer denne uka

Høst på Huk

Bygdøymila gjenoppstod i fjor, etter og ha vært et fast løp noen år. I dag var det tid for løp 2 i den nye tidsregning.

Dit dro Vanja, Henriette på 6 og jeg, Allerede når vi skulle melde oss på kom den første positive overaskelsen ALLE som skulle løpe 3 km løp gratis (dette var deres barneløp). Dette løp Henriette og Vanja

Start og mål lå like ved toalettene nede på Huk så disse fasilitetene var godt dekket inn, Var vel ca 200 startene. Vi var forhåndpåmeldte så vi slapp køen så de som meldte seg på ved start gjorde (at folk ikke lærer tror godt over 50% ble etteranmeldt).

Løypa var godt merket hele veien (selv om jeg klarte dra med meg en mann feil et sted), og løypevakter og alle andre vi møtte var hyggelige. Selv været hadde de greid å fikse bra, skulle vært litt tørrere men det kan ikke arrangøren gjøre mye med.

Utfra tidligere erfaring med løp uten puljestart valgte jeg starte langt bak i startfeltet, dette gjorde nok at jeg ble litt stresset opp da det gikk sent de første metrene, men fant raskt rytmen og løp i jevne god fart inn i skogen. Der var det noen sleipe partier, men kom meg gjennom uten fall. Første halv del av løypa tok jeg stadig igjen løpere, uten og bli tatt igjen av så mange selv.

Det var litt kuppert men ikke mere enn det må være når du løper på sti og i terreng. Ved rundt 6 km var det slakt oppover på toppen av bakken var det drikkestasjon, der fikk jeg klar beskjed før jeg kom frem saft fremst vann bakerst. Det beste her var de andre som stod der med flagg og heiet og hoiet på alle som passerte, sannelig hadde det samlet seg en gjeng litt nedi bakken også der ble jeg heiet minst like godt frem. Var like etter dette jeg bommet på løypa, skiltet pekte ned til høyre, så jeg tok til høyre men skulle bare tatt svakt høyre. Men tapte ikke så mye tid på det.

Ikke sikker på tiden enda men alt i alt er fornøyd, nå er det bare oppladding til høsten lange mål igjen, advent nærmer seg raskt gjelder og få noen km i bena før første søndag i advent nå.

Neste år nest siste søndag i oktober bærer det til Huk igjen

Manic monday

Man kan si mye galt om mandager, men når arbeidsdagen er over, middagen fortært og barna har fått sitt av hjelp. Så kommer god biten for uka. Da er det og løpe opp til Smestad (bakkekroen) for og være der klokken 20:00. Der møtes det som av noen kalles de gale treningscamperene.
Slik var det også denne mandagen. Vi var to (Stian og meg)som møtte opp der og løp oppvarmingen opp til gressbanen, der møtte vi Marius. Før vi startet på bakke intervallene opp til det forgjettede tryvannstårnet.

er selvsagt lys i tårnet når vi kommer opp

 Normalt kjører vi 6 x 5 med 2 minutters gå pause opp, den siste er bonus så den er litt lenger. Merket allerede etter første intervall at vi kom til og kom til og komme lenger opp en vi pleier. Når vi passerte holmenkollen så vi den var lyssatt i rosa for og markere rosa sløyfe aksjonen i oktober.

 Bena var gode nesten hele veien, kjente den siste normale intervallen ble litt tung men kom oss så langt opp at vi startet den siste intervallen ca midt på øvreseter tjern. Så ble ikke så lang bonus, men den var likevel like tung som den pleier. Men det er når det er tungt det virker. Ned løp vi som vanlig lett nedover denne gangen ned til frognerseteren og videre ned Heftybakken der det var godt opplyst, så ble det følge veien ned til utgangspunktet. når jeg skilte lag med Stian sa jeg at jeg skulle løpe helt hjem også, men måtte gi opp når jeg kom til Majorstua, da viste Garmin at jeg hadde løpt 18,7 km burde holdt lenger men bena var myeee tyngre enn etter skogsmaraton i sommer.

En vellykket dagens dobbel

Onsdag var det klart for en dobbel, det vil si først en tur til Sognsvann og delta på Sognsvann Rundt Medsols (SRM), deretter ned til Frognerparken for og være med på intervaller med Treningscamp.

Sognsvannrundt går hver onsdag fra midten av april til slutten av oktober

Det regnet litt når jeg dro hjemmefra men Heming på SRM skryter av at det alltid er oppholdsvær når han arrangerer så tok sjansen på og dra. Regnet øket på frem mot start og det var surt og kaldt, men starte det skulle jeg. Rakk ikke komme til vestsiden av vannet før regnet ga seg, men var fremdeles en del vind og bena kjentes tunge, så ga meg etter en runde. Så ble det litt sosialt med de som var igjen etter løpet etterhvert som de kom inn etter både 2 og 3 runder.

Spurt på norway cross i Trenigscamp trøye (bilde tatt av Line)

I parken ble jeg igjen gledelig overasket, Nok en gang var det mange som møtte opp. Regnet med på en slik sur dag og etter de fleste er ferdige med hovedmålene sine for sesongen at det ville bli litt labrere fremmøte. Men jo flere som møter opp jo mer moro blir det og merker man legger inn litt ekstra. denne gangen ble det store pyramider på meg dvs 1-2-3-3-2-1 runde, hver runde er ca 500 meter. Det er disse onsdagene spesielt jeg har og takke for min egen fremgang i år. Vil anbefale alle som vil trene om og slenge seg med, her er det rom for alle. Det eneste jeg har angret på siden jeg møtte opp første gang er, at jeg ikke møtte opp før.

We go up up up Oslos bratteste

I dag var det klart for det som skulle være familiens samlet treningstur, -men kona måtte være hjemme etter en kneoperasjon i går-, opp Oslos bratteste. Med navn som Helveteskleiva, platået, svingen tenker man jo med en gang på en løype fra WC i alpint, er ikke en men to alpinløyper.

nederste del av første bakke

så da ble det meg og jentene som fikk det synet når vi kom til bunnen av wylerløypa. Jentene ble litt overasket over hvor bratt det var. Men klaget ikke før vi startet.

den miste fikk flere til og trekke på smilebåndet da hun etter 50 meter begynte og si høyt at vi snart var på toppen. De merket for hvor bratt det var, men gikk på med godt mot, selv om de begge gikk av seg skoen en gang hver.

jentene på tur opp helveteskneika

 Det var ikke fritt for at de etterhvert begynte angre på turen, men var fast bestemt på og komme seg opp til toppen. De følte vi gikk og gikk og pappa snakka hele tiden om at snart kom vi til ei flate. Var kjekt når vi møtte kjente eller ukjente som heiet mens de var på tur ned til starten. Vi tok oss god tid så vi snudde oss og så ned på start området med ujevne mellomrom.

Når vi nådde toppen på wylerløypa sa eldste "du sa neste bakke ikke var så bratt, den er jo bratt" for og si når vi hadde startet " du hadde rett pappa". Når vi fikk se 1000 meterskiltet og så hele tiden at meterne gikk nedover virket det som de fikk energien tilbake og raset oppover bakkene, som om det var flatt hele veien.

siste meterene tilbakelegges

Vi nådde målet og minste syntes det var kjekt når speakeren nevnte henne og at hun brukte "kjole".

Når vi hadde kommet oss gjennom målområdet var alt slitet glemt og alle var enige om at det hadde vært gøy. Vi fikk på oss de stilige luene som vi fikk i bagen ved målgang før vi tok fatt på turen ned til t banen.

Vel fornøyd med dagen og var enige om at det eneste som kunne vært bedre var føret, følte at vi hadde "smurt oss bort" klabbet iallfall under skoene.

Disse folka i Slevik il kan dette med og arrangere og at vi alt gleder oss til neste år.

alle 3 med det synelige tegnet på at vi kom opp

I belive i can fly