I belive i can fly

I fjor løp jeg halvmaraton under Oslo maraton på 2:04:22. I år følte jeg formen var litt bedre. Samt at jeg kjente bedre til ben og kroppen min under løp. Før løpet gikk vi rundt i byen og så på livet, vel og merke etter at minste jenta hadde fullført barnemaraton. Møtte da noen kjente.

Treningscampere

Gikk og vurderete hva jeg skulle satse på som slutt tid 1:55 eller 1:50, bestemte meg for og være "vågal" og satse på 1:50. Tenkte følge ballongen, men når starten nærmet seg var ikke 1:50 ballongen i nærheten. Så måtte stole på meg selv. Startet å løpe med Anne som jeg kjenner gjennom treningscamp, hun hadde som mål 1:55, merket at bena ikke ville holde det tempoet så økte sakte. Etter rundt 3 km så jeg to andre fra treningscamp foran meg. De har bedre resultater enn meg på alle løp vi har stilt opp på, så regnet med at jeg holdt for stor fart, holdt litt igjen for og holde meg bak og kunne ha noen kjente rygger litt fremme. Men bena vil bare fly. Løp sammen med de et stykke, på en drikkestasjonen valgte jeg ta vann lengre fremme, så jeg havnet foran. Etter det løp jeg uten noen bestemt rygg, Merket jeg hold tiden til 1:45, ble løpende og vente på at bena skulle bli stivne og at "alle" kom løpende forbi. Men bena bare fløy gjennom grønnland, opp Karl Johann videre forbi hansken ned mot rådhus plassen og i mål på tiden 1:43:47. Enda følte jeg meg klar for og løpe mer.

Meg og siri før løpet

Dette er takket være Treningscamp helt garantert. Siri er en utrolig motivator og merker jeg har blitt smittet av henne når jeg var ute i løypa i går. Når jeg så noen slite måtte jeg berømme de og få de på gode løpe tanker. Siri er så nær flyinstruktør du kan komme.

Før vi dro hjem løp kona og eldste datteren gjennom 3 km, kona måtte gjennomføre på tross av et ødelagt kne, "skal jo operere på fredag" som hun sa før start. Hun kom seg gjennom men måtte en tur i teltet til norsk folkehjelp for og få litt is.